Jeg gav opp drømmen - fant en ny frihet…
Jeg gav opp drømmen. Fyttigrisen, det gjorde vondt.
Men jeg klarte ikke å presse på lenger. Jeg klarte ikke å fortsette å kjempe. Jeg. klarer. ikke. ambisjoner. lenger.
Noe måtte slippes, i hvert fall en versjon av drømmen. Jeg så den krystallklart foran meg som noe langt der fremme. Et sted jeg skulle komme til. Og når jeg kom dit, skulle jeg endelig få leve livet jeg skulle levd hele tiden. Jeg kjente på en glede over jakten, men jeg forventet den ekte lykken først når jeg nådde frem.
Såret som skulle leges dette året, da jeg sa opp jobben i april 2024 og hoppet hodestups inn i drømmen, var såret som var plastret og kompensert for med identiteten “kunstner på heltid”. Kunstnerdrømmen versjon 101 måtte dø. Den ble kvalt under sin egen vekt, fordi jeg trengte den for å være lykkelig.
Jeg pleide å si at det var ganske enkelt ingenting å tape på å hoppe ut i det. Hvis det til slutt ikke fungerte så var det jo bare å finne en jobb igjen. Jeg er tross alt så heldig å bo i Norge, og med en trygg utdannelse. Men inni meg visste jeg hvor mørkt det var rundt tanken på å bli økonomisk tvunget til å finne en annen jobb igjen. Jeg visste jeg kom til å føle meg knust.
Men hvorfor? Hvorfor var min egen lykke så avhenging av visjonen om å leve av kunsten?
Den usunne delen av svaret er at jeg hadde gjort drømmen til en del av identiteten min, på et tidlig tidspunkt i min utvikling som kunstner. Det er ikke første gang jeg har brukt prestasjon eller noe jeg kan tilby, for å rettferdiggjøre min eksistens. Eller rettferdiggjøre mine svakheter med mine styrker. Over halvparten av tiden føler jeg meg som et barn i samtaler med andre voksne som bryr seg om helt andre ting enn meg. I lunsjen på jobb tar noen rett som det er frem en avis og leser fra dagens quiz. De andre svarer ivrig, med sitt oppdaterte intellekt på verdens status og dagens nyheter. Jeg har ikke peiling! Slik informasjon setter seg ikke i hjernen min. Og måten jeg har klart å akseptere dette ved meg selv er å se trade-off effekten det har med all tid jeg bruker på å utvikle meg innen mine interesser. Men hva om jeg ikke utretter noe med mine styrker? Hva om trade-off effekten jeg har lent meg på for å akseptere mine “svakheter”, ikke utretter noe likevel? Det var derfor det var vondt å gi opp, for et utdatert tankesett trodde ubevisst på at verdien min som menneske da ville falle bort.
Kunsten har vært min frihetsboble. Der har jeg kunnet være barn. Der har alt annet blitt stille. Jeg finner styrken min i den kreative prosessen og hvordan jeg kan bruke innsikt i min egen healing til å hjelpe andre.
Til slutt orket jeg ikke lenger å være avhengig av noe langt der fremme, for å føle mening her og nå. Jeg ble til slutt en vridd opp klut.
Det er en vakker tanke at budskapet i kunsten min og det jeg deler om det indre, har en legende effekt og er en del av hvorfor jeg er her. Det tror jeg fortsatt på, og det ligger til grunn for valget om å alltid dele åpent om det mentale. Men hensikten med mitt liv kan ikke være avhengig av et mål langt der fremme. Drømmen må få komme ned i øyeblikket akkurat her og nå.
Ønsket mitt er at du og jeg kan møtes her, som sjeler på vei innover, bak lagene av frykt og forsvarsmekanismer som vi ofte forbinder med vår personlighet. At du kan kjenne at du ikke er alene. At vi kan vandre sammen, og våge å møte gamle sår med kjærlighet, når de melder seg i ulike drakter og triggere.
Maleriene mine prøvde forresten å fortelle meg alt dette lenge. Eller sjelen min, gjennom maleriene.
Se bildene jeg snakker om i galleriet under (Ulven: “Rest in your purpose”, tigeren: “Let your dreams breathe”, manetene: “Surrender”)
Jeg forstod det innerst inne, men jeg argumenterte mot budskapene på papiret i dagboken min. For jeg måtte jo stå på. Ingenting kommer av seg selv. Jeg kan da ikke bare stole på universet og sette meg ned, tenkte jeg. Jeg husker jeg ble trigget av uttrykket “manifestering” i det spirituelle miljøet.
Det ble et usunt nivå av “jeg må få dette til å funke”. Måten jeg tvang alt frem på ble et fengsel og helt motsatt av friheten jeg ønsket i utgangspunktet.
Tigeren i maleriet “Let your dreams breathe” slipper drømmen fri. Eføyen slipper taket i tigeren, og lar drømmene få puste og komme i en flyt igjen. Det er kraft i drømmer, akkurat som tigeren er kraftfull. Men kraften forsvinner hvis den holdes for tett og tvinges inn på liten plass uten rom for å vokse. Nå vokser drømmen sammen med meg, men den er aldri langt der fremme, for jeg har uansett kun dagens tankesett å definere den med, svært begrenset. Så jeg slipper den. Tid for å leve her og nå! <3